Når jeg sitter helt alene
i mitt rom mens dagen dør,
og jeg kjenner fire vegger
krype nærmere enn før.

Når en stillhet strammer grepet
og forteller at i kveld
vil jeg ikke kunne fritas
fra et møte med meg selv.


Da blir alle mine våpen
mine ord av bly og stål
dreiet langsomt rundt sin akse
til jeg selv er deres mål.

Da kan ingen tanker trøste
alle masker rives av.
Da er dommedag til stede
og mitt rom er blitt en grav.
Det er da jeg strekker hender
mot min Gud og roper: Kom!
- Vis meg noe som kan bære
gjennom grav og død og dom.

Og mens dagen dør forvandles
mine bønner til et håp,
og jeg hører en som hvisker:
Du fikk livet i din dåp.

Jeg lever, jeg lever, jeg lever og dere skal leve
jeg lever, jeg lever, jeg lever og dere skal ha liv.